Paa gjengrodde Stier

Paa gjengrodde Stier
Tittelsiden på første utgave fra 1949
Forfatter(e)		Knut Hamsun
Språk		Norsk
Sjanger		Dagbok, selvbiografi
Utgitt		1949[1]
Forlag		Gyldendal Norsk Forlag
OCLC		42690449
ISBN 978-1-892295-10-1

Paa gjengrodde stier er et selvbiografisk verk av Knut Hamsun, skrevet i årene 1945-48 mens han var tiltalt for landssvik i rettsoppgjøret etter krigen,^[2] og utgitt i 1949 etter at han fylte 90 år. Den er hans siste bok.

Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.

Avslutningen av Paa gjengrodde stier og Knut Hamsuns siste litterære setning

Dagboksnotatene fra Hamsuns opphold på psykiatrisk klinikk på Vinderen i Oslo er skrevet i hemmelighet med blyant på de siste blanke sidene i svigersønnen Hans Andreasens roman Mañana.^[3] Innleggelsen strakte seg over fire måneder vinteren 1945/46, der psykiaterne Gabriel Langfeldt og Ørnulv Ødegård var oppnevnt til å undersøke den gamle, sterkt tunghøre forfatteren, og ga ham diagnosen «varig svekkede sjelsevner» - en rettspsykiatrisk betegnelse benyttet i sikringssaker helt til 1997, da den utgikk av straffeloven.^[4]

Bokens tittel finnes på første side av Under Høststjærnen fra 1906: «Naar jeg gaar den gengrodde Sti ind gennem Skogen skælver mit Hjærte i en ujordisk Glæde.»^[5]

I NRK-programmet Faktasjekken ble verket kåret til beste norske sakprosabok utgitt etter 1945 i kategorien «kultur og underholdning» av medlemmer i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.^[6]

Tegneren Martin Ernstsen gjorde i 2017 Knut Hamsun til en tegneseriefigur med debut i «Noget småtteri» i antologien Byrjing, basert på Paa gjengrodde stier, senere fortsatt i en adapsjon av Sult.^[7]

Utgivelse og mottakelse

I 1949 da Harald Grieg gikk med på å la Gyldendal Norsk Forlag utgi boken, arbeidet han og Hamsuns venn Christian Gierløff på å få Hamsun til å omskrive og dempe visse avsnitt, slik som omtalen av professor Langfeldt som en «rotte». De prøvde også å få ham fra å navngi Langfeldt, og Hamsuns egne sønner og hans mangeårige sakfører Sigrid Stray ba ham innstendig om dette; men der ga ikke Hamsun seg og skrev til Stray: «Jeg har min Grund og gjør mig ikke til en Lurv. Lat Grieg ta sit Ord igjen og nekte at trykke mig...jeg deponerer min Vilje paa et sikkert Sted til efter min Død. For siste Gang: Jeg tar ikke Langfeldts Navn ut av min Bok.» ^[8] Paa gjengrodde stier utkom med Langfeldts fulle navn; men verken Stray eller Gierløff er nevnt, på tross av all kontakt de hadde med Hamsun nettopp mens boken ble til; og han brøt kontakten med dem da trykningen var iverksatt. Kontakten med Stray ble siden gjenopptatt, men seieren kostet Hamsun mye. Alle hadde sviktet ham da han stod alene med sitt krav om å navngi Gabriel Langfeldt.^[9]

Boken ble lagt ut for salg den 28. september 1949, og hele opplaget på 5 000 eksemplarer utsolgt samme dag. Annet opplag var på 7 000 bøker.^[10] Mottagelsen viste seg særdeles blandet: «Varig svekkede sjelsevner? Det lyder ikke meget trolig», skrev Philip Houm i Dagbladet, mens Ivar Digernes i Friheten skrev at «mye tyder på sinnssyke». Sivert Aarflot i Aftenposten skrev: «Med sine «varig svekkede sjelsevner» skriver han ennu bedre enn de fleste skribenter i dette land.» Verdens Gang mente at «ingenting ved hans skarpe polemikk mot psykiatrisk klinikk tyder på at hans sjelsevner skulle være særlig varig svekket!» Norges handels- og sjøfartstidende kalte boken «et trist dokument...oldingprat», mens Egil Elster i Kongsberg Dagblad skrev at «den gjør mentalundersøkelsens konklusjon til skamme». Olav Simonnæs i Bergens Arbeiderblad slo fast at boken var «smålig i sin form, skrevet av en mann som er helt ukyndig på dette område», og Per Wollebæk i Sunnmøre Arbeideravis kalte den «et smålurvet forsvarsskrift og småpussig litterær dagbok». Steen Benneche i Fædrelandsvennen mente derimot at boken «vil leve langt ut over den generasjon som bekymres av rettsoppgjør og dagens andre små begivenheter». Aagot Benterud i Vårt Land slo fast at «ånd har Hamsun aldri eid, vi føler igjen den store tomheten som hans ungdomsverker etterlot, og ynkes over den gamle mannen». Jens Haugland i Sørlandet hyllet ham imidlertid: «Vi merker igjen trollmannen, stilisten som påvirket en hel generasjons språkføring». Adresseavisen mente at hans «jeremiader eller resignerte martyrmine er ikke på sin plass», mens Arve Moen i Arbeiderbladet påpekte at Hamsun «har den samme rett til ytringsfrihet som alle andre». Lars Roar Langslet jublet: «Hans stil fyller en med henrykkelsens glede.» Fra Danmark, der boken ble utgitt samme dagen som i Norge, skrev Tom Kristensen at «sjelden så man maken til alderdomssvekkelse!»^[11]

Marie Hamsun som bodde hos eldstesønnen Tore Hamsun da Paa gjengrodde stier ble utgitt - forstøtt av sin mann pga sin forklaring om ham i samtale med nettopp professor Langfeldt, der Langfeldt i strid med sitt løfte til Marie lot Hamsun se hva hun hadde forklart om samlivet - leste boken som en fortsettelse av gjennombruddsromanen Sult. Dikterens ytre forhold fremstår uendret, i fattigdom og motgang. I Sult raser jeg-personen mot Gud, og sverger å aldri bøye seg for motgang; seksti år senere er dikteren den samme ubøyelige.^[12]

Romanskikkelsen «Martin Erlandsen»

Hamsun diktet inn i verket den fiktive predikanten «Martin Erlandsen» han angivelig møtte på sine vandringer utenfor Grimstad, og lokalbefolkningen mente her å gjenkjenne Hjalmar Henningsen som modell for «Erlandsen». I 1997 fortalte den da 81 år gamle Henningsen, som da bodde med sin kone på Tøyen i Oslo, at han som omreisende predikant i Agder jevnlig støtte på Hamsun som var ute og gikk. Predikanten bukket alltid, mens Hamsun nikket tilbake og skyndte seg videre. Da Henningsen en gang hjalp Arild Hamsun med noe ved, spurte han om å få treffe hans far, og dagen etter kom Arild og sa at Henningsen kunne ta turen til Nørholm. Hamsun bukket for ham og sa: «Jeg har sett Dem mange ganger. De fartet langs veien for å selge bøker.» (Henningsen spedde på inntektene som predikant med trekkspill og salg av bøker han fraktet på bagasjebrettet på sykkelen sin.) Henningsen fortalte at han kom fra Nordland, og Hamsun lo: «Æ e nordlænding, æ å!» De besøkte Hamsuns skrivestue, og Henningsen fortalte at han hadde reist sørover for å dra til sjøs, men ble i stedet omvendt av den svenske predikanten Frank Mengs på Majorstua, for den gang gikk alle sporvognene dit - da skoggerlo Hamsun. Henningsen førte så samtalen i åndelig retning, og spurte til sist om han fikk «bøye kne». Hamsun tenkte seg om og kom til at «det kunne vel ikke gjøre noe», men skvatt da Henningsen la hånden på beinet hans. Henningsen gikk ned på kne og ba «for ham og folket og for at gudsfrykten skulle vokse i oss alle». Da han ba Fadervår, foldet også Hamsun hendene. - I 1949 ble Henningsen baptistpastor i Lillesand.^[13]

Utgivelse og mottakelse

To år etter Hamsuns død besluttet Gyldendal å utgi hans samlede verker, nå i 15 bind ettersom Paa gjengrodde stier ble tatt med. Professor Langfeldt anmodet da riksadvokaten om offentlig mortifikasjonssak mot boken, der han ønsket visse avsnitt slettet, dvs. noen beskrivelser fra psykiatrisk klinikk som Langfeldt mente var usanne. Avisene spurte ham da hvorfor han ikke hadde sagt fra om dette straks boken utkom, og fikk til svar at dengang trodde han boken bare ville bli «en forholdsvis bagatellaktig affære» - mens den nå viste seg å være oversatt og utkommet i syv andre land. Gyldendal forlag ga beskjed om at de ikke hadde noen myndighet til å rette i Hamsuns verker, og Arild Hamsun påpekte at i så fall kunne man med like god grunn begjære Langfeldts erklæring omstøtt. Enken Marie påpekte videre at professoren vel egentlig underminerte sin egen sakkyndighet, når han la slik vekt på noe skrevet av en person han selv hadde tillagt varig svekkede sjelsevner. Psykiaterne Langfeldt og Ødegård ba da om å bli løst fra taushetsplikten og få offentliggjøre rapporten klinikken hadde utarbeidet om Knut Hamsun - slik han selv gjentatte ganger forgjeves hadde bedt dem om. Men familien Hamsun ønsket ikke dette,^[14] og uansett ble saken henlagt. Langfeldt var så urolig over saken at han i februar 1955 ba sosialdepartementet om å interventere: men sosialminister Rakel Seweriin oversendte i stedet saken til politiet, der kriminalsjef Lars L'Abée-Lund henla den uten forføyninger.^[15]

Gabriel Langfeldt anla ikke injuriesak slik Hamsuns forlegger Harald Grieg hadde fryktet. Professoren skrev senere at han hadde vurdert det, men latt det være; tross alt hadde nesten 90 % av anmelderne - enten de likte eller mislikte Hamsuns bok - stilt seg sterkt tvilende til Langfeldts diagnose. En uke etter utgivelsen forsvarte han seg i en kronikk i Aftenposten, der han påstod at «varig» svekkede sjelsevner i lovens forstand kunne bety «kortvarig», og i Hamsuns tilfelle gjelde den tiden han var innlagt. Etter å ha anklaget Hamsun for å komme med usanne beskrivelser fra innleggelsen, skrev Langfeldt i Vinduet i 1952 at Hamsuns varig svekkede sjelsevner i 1946 slett ikke var til hinder for at han «i 1948-49» kunne skrive en bok, som «litterært sett ligger betydelig under hans tidligere produksjon». Det siste var en helt subjektiv betraktning, og Langfeldt må også ha vært klar over at boken var skrevet i 1945-48, og ikke i tidsrommet han beskrev.^[16]

Referanser

Eksterne lenker

• Utgaven fra 1993 | 1996 hos Nasjonalbiblioteket.