Bergen filharmoniske orkester
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/4c/Grieghallen.jpg/250px-Grieghallen.jpg)
Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) er et symfoniorkester i Bergen. Orkesteret het tidligere «Musikselskabet Harmoniens orkester» og kan føre sin historie tilbake til 1765, noe som gjør BFO til et av verdens eldste orkestre.[1] BFO har siden 1992 vært definert som det ene av Norges to nasjonalorkestre.[2] Hjemmescenen til orkesteret er Grieghallen i Bergen, men orkesteret turnerer også jevnlig i og utenfor Norge. Orkesteret har 101 musikere[3] og sjefdirigent siden 2015 er Edward Gardner. Blant orkesterets mest berømte kunstneriske ledere hører Edvard Grieg (1880-1882).
Historie
Fram til midten av 1700-tallet var oppførelser av kunstmusikk forbeholdt kirke og adel. Utover på 1700-tallet begynner det å opprettes musikalske selskaper på Kontinentet, der musikkinteresserte borgere, gjerne i samarbeid med profesjonelle musikere, gikk sammen om musikkfremførelser. Denne virksomheten var i hovedsak basert på medlemskap og abonnementsordninger.
1700-tallet
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/bc/Jens_Boalth_NF.00609-453.jpg/250px-Jens_Boalth_NF.00609-453.jpg)
I 1765 tar katedralskolens rektor, Jens Boalth, selv en ivrig amatørkomponist og -poet, initiativ til å starte en lignende musikalsk forening i Bergen.[4] Foreningen fikk navnet «Det musicalske Selskab» og besto i starten av 20 utøvere. Selskapet var på denne tiden nærmest en privat klubb, der man møttes for å spille og synge sammen i nærvær av en utvalgt tilhørerflokk. Tre år senere, i 1769, vedtar generalforsamlingen en 28 punkters «Convention», der bl.a. selskapets navn endres til «Det harmoniske Selskab» og de musiserende medlemmer tillates å dele ut billetter til venner og bekjente. I 1774 besto selskapet av 20 instrumentalister: fioliner, bratsjer, celli, kontrabasser, fløyte, oboer, fagott, horn og pauker, med andre ord et ensemble ganske likt orkesteret Haydn hadde til rådighet hos fyrst Esterházy. I selskapets arkiv fra 1792 finner man 103 symfonier av et tyvetall komponister, deriblant Stamitz, Ditterdorf og Vanhal, og trolig spilte man også Haydn-symfonier med noter som var i privat eie.[5] Blant konsertmestrene i denne perioden hører kjøpmann Niels Haslund, Edvard Griegs oldefar.
1800-tallet
I 1811 kjøper selskapet eget hus i nåværende Kong Oscars gate med en prektig konsertsal med plass til 300 mennesker. Kravene til å bli orkestermedlem skjerpes, og i notesamlingen finner man nå hele 264 symfonier, derav 30 av Haydn, 12 av Mozart og tre av Beethoven (nr. 1, 2 og 5). I 1818 opptas Ole Bull som medlem i orkesteret, kun 8 ½ år gammel. Og i 1827 overtar Ferdinand Giovanni Schediwy (født i Praha) som dirigent etter svensken Mathias Lundholm.
På midten av 1800-tallet gjennomgår selskapet en turbulent periode med synkende antall medlemmer og redusert konsertaktivitet. I 1843 selges huset i Kong Oscars gate og selskapet oppløses for så å oppstå året etter under navnet «Det Philharmoniske selskab». Selskapet oppløses igjen i 1856 og gjenoppstår nå under navnet «Musikselskabet Harmonien».
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/d/d9/Edvard_Grieg_conducting_%285804391230%29.jpg/250px-Edvard_Grieg_conducting_%285804391230%29.jpg)
På 1860-tallet får imidlertid orkesteret igjen et oppsving etter at den polske adelsmannen Amadeus Wolfgang Maczewsky overtar som orkesterleder, en fremragende utøver på både fiolin og cello. I 1863 debuterer den 19 år gamle Grieg på Harmoniens konserter i samspill med Maczewsky. Orkesteret var i 1870 kommet opp i 41 faste medlemmer. I 1880 tar Grieg selv over som dirigent for Harmonien, og Griegs periode markerer et foreløpig høydepunkt i orkesterets historie. Orkesterets medlemmer teller nå rundt 50 musikere, og Grieg får selv mulighet til å bestemme hvilke amatører han ønsker å ha med i orkesteret. Mange ønsker også å synge i Harmoniens kor, som nå teller 100 medlemmer.
I 1882 overtar Iver Holter som dirigent etter Grieg, og i hans periode oppføres bl.a. Bachs Matteuspasjonen i Norge for første gang. I perioden til Johan Halvorsen (1893-1899) introduseres komponister som Dvořák og Sibelius for bergenserne. Orkesteret sliter imidlertid økonomisk på slutten av 1800-tallet, og i 1889 gis det ingen konserter. Dessuten får Harmonien konkurranse fra et konkurrerende musikkselskap, «Musikkforeningen», dirigert av Sigurd Lie. Og da den store musikkfesten arrangeres i Bergen i 1898 velger Grieg til manges forargelse å heller invitere Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam enn å bruke Harmonien.
1900-tallet
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/b/b0/Bergen_Philharmonic_Orchestra_1964_%28cropped%29.jpg/250px-Bergen_Philharmonic_Orchestra_1964_%28cropped%29.jpg)
I 1900/1901 slås «Musikkforeningen» og «Musikkselskabet Harmonien» seg sammen og i 1907 blir det fusjonerte orkesteret gjort til Edvard Griegs universalarving gjennom «Edvard Griegs fond». Fra sesongen 1907-08 tiltrer Harald Heide som Harmoniens dirigent. Heide var samtidig dirigent for orkesteret til Den Nationale Scene, og i 1919/1920 ble teaterets 18 musikere overtatt av Harmonien mot at Harmonien skulle sørge for mellomaktsmusikk i teateret 6 kvelder i uken. Fra da av var orkesteret i praksis et fullt ut profesjonelt ensemble. Orkesterets hovedscene var fra 1915 Koncert-Palæet hvor orkesteret kom til å bli værende fram til Grieghallens åpning i 1978. Heide er den lengst sittende kunstneriske lederen i orkesterets historie med sine 40 år i rollen (1908-1948). I hans periode opptrådte kunstnere som Sibelius, Kirsten Flagstad (i Beethovens 9. symfoni) og Carl Nielsen. Og blant verkene som ble oppført i denne perioden hører Mahlers 4. symfoni (1921-22-sesongen) og Stravinskijs Petrusjka (1932-33-sesongen).[6]
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/2/20/Stavanger-ensemblet_-_Fo30141603300037.jpg/250px-Stavanger-ensemblet_-_Fo30141603300037.jpg)
Etableringen av Festspillene i Bergen i 1953 ga orkesteret et nytt puff videre, og i løpet av 1950-og 1960-tallet hadde orkesteret verdenskjente gjestedirigenter som Leopold Stokowski, Eugene Ormandy og Thomas Beecham på besøk. I 1964 tiltrådte Karsten Andersen som kunstnerisk leder for orkesteret, og han kom til å bli værende i denne rollen i totalt 21 sesonger. Orkesteret hadde på begynnelsen av 60-tallet 60 musikere, men da Andersen sluttet var antallet kommet opp i 77 (1985-86-sesongen). Blant de største begivenhetene i Andersens periode hører åpningen av Grieghallen 23. mai 1978 samt oppførelsen av Griegs «forbudte symfoni» under festspillene i 1981. Oppførelsen av Griegs symfoni ble overført direkte på TV i en rekke land og utgitt på plate av Decca.
Etter Andersens periode bidro dirigentene Aldo Ceccato (1985-1990) og Dmitri Kitajenko (1990-1998) til ytterligere å styrke orkesterets internasjonale posisjon gjennom en rekke turnéer i utlandet og internasjonale platelanseringer. Orkesteret endret i 1987 navn til «Bergen Filharmoniske Orkester» og fikk platekontrakt med Virgin Classics. I tillegg vedtok Stortingets kirke- og undervisningskomité i 1992 etter forslag fra Brundtlandregjeringen å definere BFO som ett av Norges to «nasjonalorkestre» i kraft av «sine tradisjoner og betydelige kunstneriske innsats».[2] Dette innebar først og fremst at BFO fra nå av var fullt ut finansiert over statsbudsjettet.
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/5c/Simone_Young_2007_-_Portrait_by_Reto_Klar_%28cropped%29.jpg/250px-Simone_Young_2007_-_Portrait_by_Reto_Klar_%28cropped%29.jpg)
Det skulle gå 234 år før orkesteret fikk sin første kvinnelige kunstneriske leder. Australske Simone Young tiltrådte i 1999 og var da den første kvinnelige kunstneriske leder for et profesjonelt symfoniorkester i Norge (Stavanger Symfoniorkester fulgte etter med Susanna Mälkki tre år senere). Da hadde BFO allerede hatt kvinnelige musikere siden 1892 (noe som er svært tidlig i europeisk sammenheng) og kvinnelig administraiv leder siden 1972 (Laila Kismul).
2000-tallet
Orkesterets internasjonale profilering har økt ytterligere utover 2000-tallet, ikke minst gjennom en rekke plateinnspillinger på Chandos og BIS Records som har høstet gode kritikker internasjonalt. I 2015 lanserte orkesteret som det første orkesteret i Norge sin egen strømmetjeneste, «BergenPhilLive», der orkesterets konserter kan strømmes «live» via Internett. I anledning orkesterets 250-årsjubileum utga det i 2015 albumet Opus 250 med nye verk skrevet for orkesteret. Innspillingen av Brittens Peter Grimes ble i 2021 kåret til Recording of the year («Årets innspilling») av det anerkjente britiske tidsskriftet Gramophone.[7][8]
Priser og utmerkelser
- Nominert til Spellemannprisen 1974 i klassen årets seriøse plate for Klassisk norsk musikk i nyere norsk musikk
- Nominert til Spellemannprisen 1975 i klassen årets seriøse instrumental for Johan Svensen – Norske Rapsodier
- Griegprisen 1982 sammen med dirigent Karsten Andersen
- Spellemannprisen 1991 i klassen orkester- og kormusikk for albumet Grieg: Piano Konsert/Liszt: Piano Konsert Nr.2 med Leif Ove Andsnes som solist
- Nominert til Spellemannprisen 1992 i klassen orkestermusikk for Scriabin/Symfoni nr. 3/Le poeme de l'exstase (med Dmitrij Kitajenko)
- Griegprisen 2007 sammen med Ole Kristian Ruud
- Nominert til Spellemannprisen 2005 i klassen klassisk musikk for Edvard Griegs Peer Gynt (med Ole Kristian Ruud)
- Spellemannprisen 2007 i klassen klassisk musikk for albumet Prokofiev: Romeo & Juliet
- Nominert til Spellemannprisen 2013 i klassen klassisk for Svendsen - Orchestral Works vol. 3 (med Marianne Thorsen og Neeme Järvi)
- Nominert til Spellemannprisen 2014 i klassen klassisk for Sibelius: Violin Concert (med Jennifer Pike og Andrew Davis)
- Gammleng-prisen 2015 i klassen kunstmusikk.
- Nominert til Spellemannprisen 2020 i klassen klassisk for Benjamin Britten: Peter Grimes (med Edward Gardner)[9]
- Gramophone Classical Music Awards-vinner 2021 i klassen Opera samt Recording of the Year for Benjamin Britten: Peter Grimes (med Edward Gardner)[7]
- Spellemannprisen 2023 i klassen klassisk for Frederick Delius: A Mass of Life (med Sir Mark Elder, Roderick Williams, Claudia Huckle, Gemma Summerfield, Bror Magnus Tødenes, Bergen filharmoniske kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicum Choir)[10]
Kunstneriske ledere[11]
- 1765–1769: Samuel Lind
- 1769–1770: Benjamin Ohle
- 1770–1785: Niels Haslund
- 1785–1805: Ole Pedersen Rødder
- 1805–1806: J. Hindrich Paulsen
- 1809–1820: J. Hindrich Paulsen
- 1820–1827: Mathias Lundholm
- 1827–1844: Ferdinand Giovanni Schediwy
- 1855–1856: Otto Lübert
- 1856–1859: Ferdinand August Rojahn
- 1859–1862: August Fries
- 1862–1864: Amadeus Wolfgang Maczewsky
- 1864–1873: August Fries
- 1873–1875: Richard Henneberg
- 1875–1878: Adolf Blomberg
- 1879–1880: Herman Levy
- 1880–1882: Edvard Grieg
- 1882–1886: Iver Holter[12]
- 1886–1888: Per Winge
- 1892–1893: Georg Washington Magnus
- 1893–1899: Johan Halvorsen
- 1899–1905: Christian Danning
- 1907–1948: Harald Heide
- 1948–1950: Olav Kielland
- 1952–1958: Carl von Garaguly
- 1958–1961: Arvid Fladmoe
- 1964–1985: Karsten Andersen
- 1985–1990: Aldo Ceccato
- 1990–1998: Dmitri Kitajenko
- 1999–2002: Simone Young
- 2003–2015: Andrew Litton
- 2015–i dag: Edward Gardner
Se også
Referanser
- ^ Spill orkester, spill! : Bergen filharmoniske orkester, Musikselskabet "Harmonien" 225 år, s. 9
- ^ a b St.meld. nr. 61 (1991-1992): Kultur i tiden, s. 185
- ^ Bru, Karen (8. oktober 2015). «Harmonien inviterer til fest». Bergensavisen. Besøkt 20. oktober 2017.
- ^ Spill orkester, spill! : Bergen filharmoniske orkester, Musikselskabet "Harmonien" 225 år, s. 11
- ^ Spill orkester, spill! : Bergen filharmoniske orkester, Musikselskabet "Harmonien" 225 år, s. 32
- ^ Spill orkester, spill! : Bergen filharmoniske orkester, Musikselskabet "Harmonien" 225 år, s. 45
- ^ a b «Britten : Peter Grimes». Besøkt 30. desember 2021.
- ^ «Årets innspilling! : Peter Grimes er vinner av Gramophone Classical Award 2021». Besøkt 30. desember 2021.
- ^ «Cezinando er nominert i fire kategoriar under Spellemannprisen 2020». nrk.no. 12. februar 2021. Besøkt 17. april 2021.
- ^ «Årets Spellemann: Undergrunn». nrk.no. 4. april 2024. Besøkt 8. april 2024.
- ^ «Bergen Filharmoniske Orkester». Store norske leksikon. 19. mai 2016. Besøkt 20. oktober 2017.
- ^ Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1979. s. 758. ISBN 8257300292.
Kilder
- Berg, Adolph; Mosby, Olav (1945). Musikselskabet Harmonien 1765-1945 : Bind I. Bergen: John Griegs Boktrykkeri.
- Berg, Adolph; Mosby, Olav (1949). Musikselskabet Harmonien 1765-1945 : Bind II. Bergen: John Griegs Boktrykkeri.
- Jessen, Emil (1919). Musikselskapet Harmoniens dirigenter i 150 aar. Bergen: John Griegs forlag.
- Reitan, Lorentz; Storaas, Reidar, red. (1990). Spill orkester, spill! : Bergen filharmoniske orkester, Musikselskabet "Harmonien" 225 år. Bergen: Musikselskabet. ISBN 82-992215-0-1.
- Reitan, Lorentz; Selvik, Randi M.; Vollsnes, Arvid O.; Storaas, Reidar, red. (2015). Harmonien i fire satser : 1765-2015. Bergen: Musikselskabet. ISBN 978-82-7128-818-1.
- St.meld. nr. 61 (1991—92): Kultur i tiden. Oslo: Kulturdepartementet. 1991–1992. CS1-vedlikehold: Datoformat (link)
Eksterne lenker
- (no) Offisielt nettsted
- (en) Bergen filharmoniske orkester på Apple Music
- (en) Bergen filharmoniske orkester på Discogs
- (en) Bergen filharmoniske orkester på MusicBrainz
- (en) Bergen filharmoniske orkester på Spotify
- (en) Bergen filharmoniske orkester på Songkick
- (no) Bergen filharmoniske orkester i Bergen byarkiv
- (no) Bergen Filharmoniske Orkester, faste dirigenter (oversikt) i Bergen byarkiv